Havørnsafari på Helgelandskysten, for eksempel. Med ørnegaranti.

Jeg har lurt litt på det hvordan de kan gi garanti. De drar inn 1 000 kroner fra hver deltaker. Kjører RIB rundt den øya vi har hytte, Tomma, og så kommer ørnen, ganske nær båten. Havørn på hver tur! Det er sikkert en fantastisk opplevelse.

Jeg har tenkt at det kunne være artig å oppleve noe slik en gang. Men å betale 1 000 kroner for det – ja jeg vet ikke helt. Det hender at vi ser havørnene når vi er ute på tur. Jeg har mange uskarpe bilder av en stor rovfugl som kommer svevende. Ganske karakteristisk. God flyver. Men jeg har noen bra bilder også. Det er spennende å vite at man kan treffe på en ørn eller to på en av de mange turene vi har på øya, om det er i fjæresteinene eller litt høyere opp og innover i fjellet.

Men tilbake til det kommersielle. For i år fikk vi litt flere opplysninger fra noen venner som har utsikt utover fjorden på nordsiden av øya. De fortalte at de så ørn nesten daglig og den forandrer seg i løpet av sommersesongen. På grunn av ørnesafariene. RIBen som tar med seg turistene på safari vet i hvilket område det er mest ørn. De kaster ut «pellets» til måkene, slik at de kan få meske seg med fòr. Og når ørnen legger merke til en båt som har et haleheng av måker bak seg, så vet ørnen at her er det fisk, og da kommer den flygende. For da er det mat også til «meg» tenker den.

Og det er det jo ikke. Det er «pellets» til den også. Og så får den være med på mange bilder. Og det kan jo være fint det, men det er litt juks. Jeg forstår at de driver business og skal betale forsikring på båten, drivstoff mm. De driver god markedsføring og folk får oppleve det flotte øyriket, men jeg synes det er litt merkelig måte å drive butikk på.

Da er det flottere når havørnen viser seg av og til. Der den kommer fra fjellet. Eller vi kan se etter ørnetuene der den ofte setter seg for å skue utover vannet på leting etter fisk. Jeg kommer ikke til å betale for en RIB-tur når målet er havørnsafari. Men å se øya fra alle kanter og få en rundtur, det hadde vært artig, men det er noe annet.

Patriotisme er fascinerende saker. Jeg er fortsatt relativt ny her på Gjøvik. Jeg har bosatt meg slik at jeg har utsikt utover Mjøsa. Dette er den største innsjøen i landet. Det er også den 4. dypeste og de som er herfra er ikke bare stolt av Mjøsa, men begynner vi å snakke om Skibladner – da lyser det av stolthet fra flere av dem. Denne gamle hjuldamperen fra 1856 som hvert år har sin rute mellom byene ved Mjøsa og de andre tettstedene rundt her. Jeg har reist med Skibladner i barndommen, men ikke tatt turen enda i løpet av de to somrene jeg har bodd her på Gjøvik. Men i år kjente jeg en stolthet for Skibladner. Vi hadde gitt bort et gavekort for 2 på dette skipet og da vi fulgte dem til kaia for å vinke farvel, så kjente jeg på en stolthet for Skibladner, for byen Gjøvik. Det kom overraskende på. Det er klart jeg skal ta turen en dag!    

Skibladner legger til ved kai hver kveld her i Gjøvik. Den ligger også i Gjøvik hver vinter når det er utenfor sesong. Den har et fint hus der den ligger i ly for vinterstormene når Mjøsa er is- og snødekket. Og hver vår kan jeg se den trene før sesongen starter opp igjen. Ut fra Gjøvik setter den fart mot Helgøya, for så å ta en runde tilbake igjen til Gjøvik.

I sommersesongen fylles båten opp med turister som vil ha seg en tur med Mjøsas hvite svane som den også blir kalt. Og Gjøvik – vi har en svane i byvåpenet vårt – så her er det en naturlig kombinasjon. Restauranten serverer laks og jordbær, det er tradisjon over denne menyen. Så legger båten til ved de ulike byer og tettsteder før den avslutter i Gjøvik, der den ligger til kai på natta.

Jeg savner kysten. Vi har bodd i Tønsberg tidligere og livet ved kysten er ganske annerledes. Der er det båttrafikk på en annen måte, der er det salt sjø og en mulighet til å «reise hvor man vil» hvis man setter ut fra kai. Det er lite annen rutegående trafikk her i Innlandet. I Mjøsa, som noen her kaller for fjorden, er det mer avgrensning i hvor langt man kan reise. Prøysen brukte en «sprøkken» holk – det er kanskje ikke så dumt, man skal ikke så langt når det er Mjøsa det er snakk om. Båteiere med fritidsbåter på Mjøsa oppfører seg annerledes enn ved kysten. Regner det, eller er dårlig vær på annen måte – ja så lar de båtene ligge og finner på noe annet. Og hvis båthavna er ganske tom, været er bra, og været plutselig skifter karakter – ja så kommer de fleste «pilene», i den grad en båt kan pile da. De legger til i havna. Ingen grunn til å utfordre været. Det er ikke så langt hjem.

Om jeg skal ha båt på Mjøsa? Ja det er mange som spør meg om det. Jeg avskriver ikke muligheten, men det haster ikke. Jeg skal reise en tur med Skibladner først i alle fall, det er helt sikkert. Man må ta ting i tur og orden.

Jeg kjente meg skikkelig «happy» i går. Lykkelig rett og slett. Følelsen kom «over meg» på slutten av arbeidsdagen. Det var ikke fordi det var fredag. Vanskelig å karakterisere det. Den uken jeg er i ferd med å legge bak meg har vært fylt med mange spenningspunkter. Jeg har hatt mange møter og samlinger. Kalenderen har vært proppet. Jeg liker ikke å si at jeg har det travelt (hvorfor vet jeg ikke helt). Jeg har også hatt noen, «dette er første gang jeg gjør opplevelser», som sokneprest. Det fører til ekstra skjerpings fra meg selv. Jeg er godt forberedt. Uken skal avsluttes på søndag med konfirmantmesse. Alle konfirmantene mine kommer på gudstjeneste sammen med sine foreldre og foresatte og det er den siste gudstjenesten de skal bidra på før konfirmasjon om 3 uker. Jeg har vært så spent på hvordan det kommer til å gå og jeg har gruet meg litt – men i går, utpå dagen så gleder jeg meg til gudstjenesten. Dette skal bli kjekt.

Teksten jeg har plukket ut er om Jesus som helbreder den lamme mannen. Han som ble båret fram for Jesus av vennene sine. De firte han rett og slett ned fra taket, så Jesus fikk han rett i «fanget». Han ble båret dit, men kunne gå hjem igjen selv. Vennene slapp å bære han hjem. Når barn døpes i kirken vår bæres de fram til døpefonten (det er i alle fall vanligst). De bæres fram til den hellige dåp. Jesus bærer våre synder på sine skuldre, han tok alt på seg når han døde på korset.

Og denne uken er jeg blitt båret gjennom bønn. Det er jeg så takknemlig for. Jeg vet at noen i menigheten ber for meg, som er presten deres. Jeg vet at venner ber for meg, og selv legger jeg dagene i Guds hender. Det er grunn til å være «happy» og takknemlig. Jeg kjenner på en rik velsignelse. Jeg får være nær Gud og være i hans tjeneste. Det er grunn til å telle sine velsignelser og få være «happy».

Salme 786: «Jeg er trygg hos deg. Jeg får be til deg. Jeg får lovsynge ditt navn. Du har tid for meg når jeg søker deg, min Herre, min Gud.» Dette er en fin salme som passer ikke bare «for de minste». (Den er plassert slik i salmeboken). Den gir perspektiv om å bli båret gjennom livet.

Istedenfor å kjenne meg kjempesliten etter så mye program, har jeg fått påfyll. Jeg ser fram til de neste dagene med glede, for det er så fint å være prest på Gjøvik. Det er så fint å være «happy» noen dager til, og bli båret videre.

Jeg er ny her, i Gjøvik. Jeg prøver å orientere meg i samfunnet her, bli kjent med området, menneskene, kjøremønsteret, butikkene, kulturen, geografien. Jeg kan språket, jeg forstår det de sier, jeg også er norsk, men en del av dem snakker annerledes enn meg. Det er mange dialekter samlet når vi har lunsj på jobb, men de fleste er fra området, så de trives nok her de mer «innfødte». Her ved Mjøsas bredder. Jeg får sympati og kjenner fellesskap med dem, med det som er bra her. Jeg jobber i den beste menigheten, Engehaugen, det er det ingen tvil om. Folk er imøtekommende og hyggelige. De som ikke hører menigheten til, sier at i Engehaugen, der er det bra å være. Og det høres jo hyggelig ut. Det er noe å bygge på.

Jeg kjenner at jeg har lyst til å heie på det som er bra her. En dag da jeg kom på jobb observerte jeg Lefsebussen utenfor KIWI som er i første etasje på jobb. Gjøvik-lompa er jeg allerede blitt en fan av. Gode, litt tykke lomper. Laget på Engers lefsebakeri på Gjøvik. «Bakt av kvalitetspoteter siden 1954». Her er det kvalitet i generasjoner! De er suverene til pølser. De revner ikke slik lompene fra andre produsenter gjør. Gjøvik-lomper får man ikke tak i, der jeg har bodd hittil. Ja det er mye bra med poteter. Dessuten har vi noe som heter Rund-kiosken. Den ligger Jernbaneparken, midt i sentrum. Der legges lompene nedi brødet. Ikke over pølsa, men under. Det er visstnok spesielt for Gjøvik å gjøre det på den måten. Det sies at hvis du ba om å få pølsene servert på denne måten i Oslo var det et bevis på at man var fra Gjøvik. Nå er det nesten ingen pølseboder igjen i Oslo, men på Gjøvik!

«Alle» går på ski her. Det må nok jeg også etter hvert, men nå venter jeg på våren. Jeg fikk høre om sikre steder for blåveis på kirkekaffen i Engehaugen, sist søndag. Det er litt tidlig å begynne å kikke etter dem her, det er fortsatt 40-80 cm snø på flatmark. Men med plussgrader noen dager nå, så skjer det saker og ting også der. Jeg har tradisjon med å legge inn blåveisbilder på Facebook, det skal jeg fortsette med, men jeg får vente litt og glede meg over at snøen smelter og at det er gode skiløpere fra området her. De heier jeg på, samtidig som jeg heier på lompene, våren og Engehaugen menighet. Å heie på noen gjør at jeg ser framover, særlig langt bakover ser jeg ikke heller, jeg er ny her i Gjøvik.

Det kommer mer